Trening

Det har vært så kaldt i det siste, at vi ikke har fått lagt ut på de store langturene. Det er ikke like kos å traske i timesvis i bitende kulde. Men vi har nå vært ute og lekt og gått litt småturer. Samt trent litt.

Nå har jeg bestemt meg for å pirke spesielt på tre ting. Marvin slurver med utgangsstillingen, slik at han setter seg lenger unna og noen ganger på skrå. Fvf er jo alltid en vanseklig øvelse, så det er den andre tingen jeg må jobbe mer med. Han er flinkere, men vi har litt igjen å gå på. Interessen for å holde følge og ikke henge bak er større nå enn før. Den siste tingen er avstandskommanderingen. Der begynner vi å komme oss, det er lite kryp så det tror  jeg vi skal klare snart. Uten påvirkning

Ok da, en annen ting som ihvertfall må øves på er apporteringen. Der har vi ikke kommet så langt, og det er min feil. Dels fordi jeg ikke har visst helt hvordan jeg skal lære det inn, dels fordi han nekter å holde på den. Jeg har klart å belønne feil så mange ganger, at han tror han skal spytte den ut med det samme den kommer i munn. *panneklask*

Dette er de tingene jeg skal fokusere på en stund framover nå, og så skal vi få tatt bronsemerket neste gang det blir satt opp prøve. Vi skulle jo ha gjort dette for lenge siden, men før sommern var det ihvertfall ikke aktuelt. Da var han rett og slett ikke klar for å jobbe. Og det henger mye sammen med at han var to år, og det tar litt tid før han “får satt seg”.
Da sommern kom, var dette som blåst bort. Han fikk mer Kooikertypiske trekk som bla en viss skepsis til fremmede lyder, ting og noen mennesker. Dette har han ikke reagert på som valp, men jeg visste jo at det nok kom fram når han begynte å bli voksen. En annen ting er at han også er mer lysten på å jobbe, så da har jeg gradvis økt treningen igjen. Han holer ut lenger og ofte  iver han etter mer trening når jeg avslutter for dagen. Det er moro!

I det siste har han bært kløv på kortere turer, så vi holder muskulaturen i orden. Han er jo så fin og muskuløs. Samtidig synes jeg det er viktig å variere treningene. Snart kan jeg nok øke vekten litt mer.

God jul og godt nytt år!

Førjulstid

Nå kjenner jeg at julestemningen er her for fult. Jeg elsker julen, og koser meg like mye hvert år. Fra 1. desember sniker julestemningen seg innpå meg, og jeg skifter til rød tekstil og røde/hvite lys i heimen (Lilla i adventsstaken da).
Julemusikken er funnet frem, og jeg har allerede bakt myk peppekake som er fortært for lenge siden.. Myk peppekake er en oppskrift som har gått i arv, og er egentlig peppekake i en rund kakeform med hull i midten. Den er så god, og minner veldig om jul for meg.

Lille julaften pleier familien å samles hos mamma for å dekorere huset hennes. Da tar vi ned eskene med julepynt fra loftet, som faktisk er en del. Vi er fem barn som har laget julepynt på skolen opp igjennom, så det er mye både fint og alternativt i de eskene. Men det er like festlig hvert år å ta fram alle disse minnene og le av fantasien vi hadde som barn.

Denne dagen er det mandel i grøten, og alle er mer opptatt av å få mandelen enn premien. Etter pyntingen kommer varm gløgg på bordet, og julekaker. Jeg baker mine egne utradisjonelle varianter til denne dagen, da vi har egen dag vi baker tradisjonelle på (De ble bakt i går, av Hanne, Elisabeth og meg. Mens Thomas var hyret inn for å ta med Kjetil på siste shoppingtur) Jeg tar med sjokoladerisboller, myk pekkekake, ev. punsjeboller og kryddermuffins.

Gutta (tvillingbrødrene mine Thomas og Morten) starter alltid en iherdig diskusjon om hvem som fisket juletreet i fjor, året før der og der igjen og der igjen, og i grunn helt tilbake til før de ble født..I håp om å slippe dette året. Men siden jobben egentlig krever dem begge, så ender de opp med godsaken begge to.
Da fungerer de først som meklere mellom juletreet og juletrefoten som ikke helt kommer over ens i starten. Etter spikking/hogging, bøying til høyre og venstre, samt noen flatterende gloser, så blir treet stort sett alltid rett og fint. Og pøntinga kan starte

Selv pyntingen er et kapittel for seg selv. Der alle prater i munn på hverandre, ingen finner det de skal ha, mens Marvin går fra eske til eske og koser seg over alt rotet og fargene som er å base i. Kjetil, Hannes samboer, hjelper til etter beste evne. Mens noen hyler at nå er grøten snart klar! Så er det en klassiker at det alltid er en av oss som ikke finner igjen en julepynt som vi alltid har hatt før. Det er sånn det er i dette huset. Noe blir alltid borte og INGEN har sett noe til det eller tatt det. Lysene settes på treet, der en går og setter lysene på mens gjerne en av gutta blir slaver som går bak og holder brettet med lysene. Så kjekler de litt om hvem som gikk for fort og hvem som ikke følger med…
Julemusikken kimer i alles ører, kanskje et hakk for høyt, så man roper gjerne til hverandre og “dævver” (familiens eget ord) av latter fordi det hele bare er komisk.
Så sloss man barnslig om hvem som skal henge på hvilke kuler på treet. Ikke fordi man egentlig bryr seg, men bare fordi vi alltid har holdt på sånn :p

I toppen av treet sitter den tradisjonelle stjerna med lys, men på tre av greinene under den, henger noen mindre tradisjonelle saker. Nemlig tre røde mus. De har sin egen spesielle histore fra jeg og søstrene mine var små, siden vi fikk de fra mormoren vår som vi har vært så glade i bestandig. De ble et symbol for oss, og blir alltid hengt på disse grenene. Og vi ler like godt hver gang vi henger opp mus i juletreet

Tidligere var katten vår Wilmer en naturlig del av julen i nesten 18 år. For to år siden dro han til himmelen sammen med mormor, og det ble veldig tomt etter dem begge. Senere samme år kom Marvin inn i livene våre, og lagde spetakkel når vi pyntet til jul lille julaften. Han syntes det var kjempestas med så mange samlet og så mye stæsj å undersøke over alt.

I år skal Marvin ferie jul med venninnen Villa, som også skal få lov til å være med på den halvgale familiens julepønting:D Bildedokumentasjon er obligatorisk denne dagen, selv om kanskje ikke alle tåler dagens lys like godt

Men før vi kommer så langt er det ennå et par dager å få kjøpt inn rødvin på, Linn kommer på besøk, husket skal rengjøres, sofa skal hentes hos ei venninne, lese, trene osv på.

SÅ kan julepynting, og julen komme til oss

Drømmen om champinjong

Det var en ettCerts hund som bare hadde vært på fem utstillnger til sammmen. Han ville så gjerne blir champinjong han også, slik som mange andre han hadde sett og hørt om (Champinjonger var fine hunder, det hadde han skjønt). På de utstillingene han hadde vært på, kikket han ivrig rundt for å få et overblikk over alle som var der og alt som skjedde. Men det ble fort slitsomt å holde styr på alt spetakkelet i de overfylte hallene. Samt utendrøsutstillngen på Bjerke, som varte over to dager.

Han husket han ble bra ør i nøtta etter to lange dager der, i varmen i tillegg. Og matmor fly rundt i utstillngstøyet hele lørdagen fra kl 08 til BIS var ferdig, og holdt på å avgå av hete og utmattelse. Dagen etter hadde hun i det minste husket å ta på litt mer komfortable klær.

I teltet satt en “helslækk” gjeng i varmen og ventet på at ringene skulle bli ferdige så gruppene kunne starte. Selv var han ganske fornøyd egentlig. Han hadde løpt fint i ringen syntes han. Virket som a mor syntes det var ganske ok også. Men Cert fikk han ikke. Enda så vakker mammaen hans sa han var. Hvordan kunne det ha seg egentlig? Hvis han var vakrest i verden, så burde han ha vært champinjong by now?

EttCertshunden grublet litt over dette med jevne mellomrom. Det var ikke alltid like lett å bli klok på disse menneskene. Eller Muggels… Ups, det var ikke sånn ment, Harry Potter bøkene har blitt gitt løs på atter en gang av matmor, så det hender han har blitt litt påvirket av det.

Men, så kom det en dag hvor de prøvde seg igjen.  NKK Hamar. Med klampen i bånn, suste Yarisen fra Oslo sentrum kl 06.00 (nokså presist) av sted til Vikingskipet. Lastet med en trollbolle og hennes mams. Det var i grunnen drit kjedelig å ligge der i en times tid å bare vente på hva som skulle skje. Han hadde igrunn aldri forstått hva som tok så lang tid egentlig. Ja, før de fikk gjort det de skulle. Fra matmor startet å gjøre seg klar og til hun faktisk VAR klar, hadde han nesten sovnet av kjedsomhet. BOOORING. Total waste of time, hvis det var opptil han.

Men altså, Villa-Pilla var kommet inn i ettCertshundens hjem. Og hun var også med denne grytidlige morgenen. Han kunne ikke begripe hva som liksom skulle være så fryktelig stas med å kjøre bil?! Villa elsket å kjøre bil… freak! Ligge der å vente enda mer på å få gjort hva nå enn de skulle gjøre. Znork…

De ankom hallen, trøtte men spente. Han hadde lopper i blodet kjente han, og var klar som et overkokt egg. Meeen, igjen venting. Gud bedre, inn i tøyburet og kjede seg mens han hørte på alle som løp rundt og viste seg fram. Da det var hans tur, var han så sprekkferdig at han løp rundt i full iver. Kontrollert, men ivrig. Og gjorde nøyaktig hva matmor bad om (Det lønner seg i grunn i lengden å gjøre det). Dommeren smeltet totalt for hans enorme ytre skjønnhet, hans motorikk og vennelige sinn. Hans vellskapte hode og skinnende, mandelformede øynde med en dæsj av ro og balanse over seg.

BIR, CACIB OG CERT.

Hæ? Cert? Ka farsken? We did it!! Yey!

Matmor var i ekstase, og det er klart at når hun er yr og vilter, ja da er det julaften for pelsen. Han startet å skravle med ett, og strakk på de muskuløse tureyleggsa i all stolthet.

Han var en toCertshund.

En måned etterpå hadde matmor fått blod på tann. Med mindre forhåpninger enn sist. “For treningens skyld”, sa hun til seg selv og pelsen, mens Villa lå dorsk på saueullspelsen og tenkte i sitt stille sinn; “yea right!”).

Lillestrøm neste! Heldigvis bare en svipptur bort dit, så det ikke var så mye tid som gikk borttil å drive dank. For han kunne ikke fordra å ligge på latsiden for lenge av gangen. Jepp, inn i hallen, rigge seg til, for å oppdage at forventet tid i ringen var om to og en halv time. Total waste of time allikevel. Inni tøyburet, for å lade opp til krutt i stumpen når han skulle ut i ringen. Blablabla.. Han hadde hørt det før.

Men noe godt kom ut av ventingen. For Kooikerklubben hadde selvsagt stand på Dogs4All. Der var brodern Linux også, og andre kjente og ukjente. Taxi hang og slang ved standen, og andre gamle travere. Noen skulle prøve å utkonkurrere verdens vakreste gutt (helt objektivt). ToCertshunden fikk strekke ørlittegran på bena. Til nød. Mest for ert, føltes det ut som. Men det var stas. Han betraktet motstanderne og tilskuerpelsene. “Hah, they haven’t got a blody chance!”, tenkte han overlegent. (For matmor kunne ikke ha kontroll på hva han tenkte ihvertfall!)

Men så fikk han øye på Linux, og det vokste en klump i halsen. Han så godt ut. Maskulin og flott pelset firbent krabat. Æsj. Han drømte så fryktelig om å bli champinjong, og Linux VAR jo det allerede…. Linux bresket seg da han fikk øye på toCertshunden. Han skalv litt i lårene, og mer skjelving ble det da det gikk rykter om at “finnen uten sort på ørene” også var der. Neeeeeei!! Han tar jo steike alt som en Kooiker kan få. Møkkapels!

Ut i ringen, opp og hopp. Han hadde tøyd på froskelårene og ingen støle muskler der. Så det lå an til å gå bra. Men det var litt kjedelig kjente han, denne dagen. Matmor tok han med rundt, stilte opp og prøvde sitt beste. Han peip litt, bare for å markere at de godt kunne ta en skikkelig løpetur. Frese litt rundt. Hvis hun ville…. Hun ville ikke.

Rød kvalik, rød og rosa CK og….. 2bhk, Cert og reserceCacib! (Plassen bak møkkapelsfinnen, selvsagt)

Hæ?

Et Cert til! Men… da var han jo blitt champinjong! På sin 6. utstilling… Dæven steike så glad mammaen hans var. Hun glemte helt å ta champinjongbilde og greier. Men hvem bryr seg, når han endelig fikk bekreftet at han var så vakker som matmor hadde påstått hele tiden.

Og hvem vet, kanskje det kom til å dryppe litt damelus på han i fremtiden?

Han var en treCertshund, en ekte champingjong.

Eh… eller var det Champion kanskje.